Det Norske Akademis Ordbok

fortrøste

fortrøste 
verb
MODERAT BOKMÅLfortrøstning
verbalsubstantiv
fortrøstning
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fårtrø´stə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter tysk vertrosten; se for- og trøste
BETYDNING OG BRUK
1 
nå sjelden
 trøste
; berolige
; inngi (en) tillit
2 
refleksivt
 
fortrøste seg
 dialektalt
 ta mot til seg
; bli sikker
SITAT
  • naar der ikke var nogen i nærheden som han generte sig for fortrøsted han sig mere og mere
     (Knut Hamsun Rosa 38 1908)
UTTRYKK
fortrøste seg til
1 
litterært
 stole (på)
  • i disse egne [kan man ikke] fortrøste sig til kompasset alene
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 40 1903)
  • det ord havde han troet paa og fortrøstet sig til
     (Amalie Skram Samlede Værker II 50)
  • det får … bære eller briste. Jeg fortrøster meg til at litteraturanmeldere er mennesker som jeg selv med klarsyn og begrensninger
     (Bergljot Hobæk Haff Skammen 12 1996)
2 
våge seg til
; trøste seg til
  • det var jo omtrent umulig, at en almindelig mand skulde fortrøste sig til at utdele sakrament
     (Johan Bojer Samlede verker IV 174)