Det Norske Akademis Ordbok

forsømme

forsømme 
verb
BØYNINGforsømte, forsømt, forsømmelse
UTTALE[fårsø´m:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk vorsūmen; jf. for-; se også forsømmelse
BETYDNING OG BRUK
1 
unnlate å utføre (noe man plikter)
; unnlate å ta vare på, se etter
; unnlate å ta seg av
; vanskjøtte
EKSEMPEL
  • forsømme arbeidet, pliktene
SITATER
  • hvis en ombudsmann forsømmer seg, skal han bøte ½ mark til den som trengte å kjøpe korn eller mel
     (Jo Rune Ugulen Kristiansen (oversetter) Magnus Lagabøtes landslov 119 2024)
  • at dette embede i de senere tider blev sørgeligen forsømt, vil jeg ikke her tale om
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 247 1873)
  • det [er] hellerikke ret ganske at forsømme det timelige
     (Alexander L. Kielland Fortuna 90 1884)
  • manden drak og forsømte handelen
     (Kristian Elster Samlede Skrifter II 225)
  • meget var forfaldt og forsømt i den lange tid
     (Bernt Lie Mot Overmagt 56 1907)
  • han arbeidet for at faa embedet i orden, alt det, som var forsømt og tilagters i protokoller og i andet
     (Bernt Lie Mot Overmagt 161 1907)
  • han forsømte både jord og fe
     (Terje Stigen Ved foten av kunnskapens tre LBK 1986)
  • en tempeltjenerinne har av kjærlighet til en krighelt forsømt sin plikt og latt flammen slukne
     (Dag Østerberg Det moderne 107 1999)
1.1 
i adjektivisk perfektum partisipp
 
forsømt
 som man ikke har tatt hånd om eller gjort noe med
EKSEMPEL
  • substantivert
     
    ta igjen det forsømte
SITATER
2 
unnlate å overvære, å være til stede ved
EKSEMPEL
  • forsømme skolen
SITAT
  • jeg forsømmer ikke lettelig nogen morgenandagt
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 107 1873)
3 
unnlate å utnytte
SITAT
  • han havde havt leilighed nu til at tale hendes sak … og han havde feigt forsømt den
     (Bernt Lie Mot Overmagt 98 1907)
UTTRYKK
forsømme anledningen
la en sjanse gå fra seg
  • han forsømmer ingen anledning til å minne om at han ble forbigått
4 
refleksivt
 
forsømme seg
 unnlate å bruke en sjanse, mulighet
SITATER