forsverge
verb
UTTALE[fårsvæ´rgə]
BETYDNING OG BRUK
1
avsverge
; avlegge ed på å ville oppgi, gi slipp på, forsake (noe)
EKSEMPEL
-
forsverge et kjetteri
SITAT
-
det er de færreste mænd født av kvinder som har saa stor kjærlighet til Gud at de vil forsverge vaabenbyrd
1.1
fornekte
EKSEMPEL
-
forsverge Gud
SITATER
-
noe som jeg ville forsverget som umulig, uhistorisk og kvasivitenskapelig
-
under rettsaken [i en trolldomsprosess i 1680] forteller Lefsebjørn om hvordan Djevelen kom til ham i skikkelse av en ung dreng, og fikk ham til å gå tre ganger baklengs rundt Bremanger kirke. Deretter måtte han forsverge dåpen og den kristne lære, og gi seg «udj fandens Vold»(forskning.no 22.03.2009)
2
nekte muligheten av (noe) (opprinnelig med ed)
EKSEMPLER
-
man skal ingenting forsverge
-
jeg skulle ha forsverget det
SITATER
-
en politiker skal ikke forsværge nogen ting i verden
-
iscenesettelsen er et heidundrende eksperiment, og bringer så mye nytt til stykket at man skulle forsverge det var mulig å få en helhet ut av det(Klassekampen 24.10.2012/21)
UTTRYKK
forsvoren ting går helst/snarest omkring
ordtak, med foreldet perfektum partisipp
| det man benekter muligheten av, hender allikevel ofte
-
forsvoren ting gaar snarest kring, jomfru!
-
men så er det dette da, at «forsvoren ting går helst omkring». Eller sagt slik at ungdommen fatter skissa: ofte skjer nettopp det som ikke skulle kunne skje(Nordlys 09.11.1994/28)