Det Norske Akademis Ordbok

forsoren

forsoren 
adjektiv
BØYNINGforsorent, forsorne
UTTALE[fårso:´r(ə)n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
foreldet perfektum partisipp av forsverge; samme ord som forsvoren
BETYDNING OG BRUK
freidig ubekymret eller dristig
; fandenivoldsk
; likeglad
EKSEMPEL
  • kjempe med forsoren tapperhet
SITATER
  • hun lysner op over hele det letsindige, forsorne lille gesicht
     (Arne Garborg Trætte Mænd 88 1891)
  • det forsofne og forsorne livssyn de forkynder
     (Ove Arthur Ansteinsson Det røde vælde 96 1912)
  • han skubbet hatten paasnei og klødde sig i hodet og kom til at se forsoren og flot ut
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 169 1917)
  • den forsorne humor i det eldgamle stykke [dvs. Tolvskillingsoperaen]
     (Morgenbladet 1931/266/6/3–4)
  • jord og himmel har jeg hilset, – snart betatt og snart forsoren
     (Herman Wildenvey Samlede Dikt II (1936–37) 8)
  • han fant [måten å bære slåbrok på] voksen og forsoren
     (Johan Borgen Lillelord 204 1955)