Det Norske Akademis Ordbok

forskjønne

forskjønne 
verb
BØYNINGforskjønnet, forskjønnet, forskjønnelse
UTTALE[fårʃø´n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter tysk verschönen; jf. for-
BETYDNING OG BRUK
1 
gjøre vakrere
EKSEMPEL
  • forskjønne en by
SITATER
  • et udvidet, forbedret og forskjønnet lokale
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 255)
  • [han] saa hen paa hende med et smil, der forskjønned hans ansigt
     (Amalie Skram Samlede Værker II 550)
  • Sjøgata skal forskjønnes
     (Nordlys 02.06.1961/3)
  • pikenes enorme forbruk av svinefett og eggehvitter i forskjønnende øyemed
     (Anne-Lisa Amadou Tartuffes ansikt 25–26 1970)
2 
ofte i presens partisipp
 fremstille på en flatterende eller overdrevent positiv måte
 | jf. idealisere, idyllisere
EKSEMPEL
  • en forskjønnende omskrivning
SITATER
  • Bjørnsons dikt og bondefortellinger – disse forskjønnende bilder av bygdeungdom med store og rene følelser
     (Hans Jørgen Hurum I Edvard Griegs verden 94 1959)
  • [Nils Collett Vogts] memoarbok «Fra gutt til mann» [er] en av de beste selvbiografier i norsk litteratur, fordi den overhodet ikke lyver eller forskjønner
     (Hallvard Rieber-Mohn Brev til «Ben» 79 1973)