Det Norske Akademis Ordbok

forordning

forordning 
substantiv
BØYNINGen; forordningen, forordninger
UTTALE[fårå´rdniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til forordne, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å forordne
SITATER
  • gravens innhold var sannsynligvis blitt flyttet etter myndighetenes forordning
     (Knut Faldbakken Uår. Samlebind LBK)
  • [sykepleierne fortalte pasientene] hva de skulle ta av blodprøver i dag, etter legens forordning
     (Cathrine Knudsen Jeg kunne vært et menneske LBK 2011)
2 
(lov)bestemmelse utferdiget av en myndighet
EKSEMPEL
  • utstede en forordning
SITATER
  • spotte kejserens vise forordninger
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 342 1873)
  • at en mann som ikke overholdt samfundsforordningene fikk en kule beviste at det var gode forordninger
     (Aksel Sandemose En sjømann går i land 282 1931)
  • Theodosius den stores forordninger om kristendommen som statsreligion
     (Trond Berg Eriksen Augustin 257 2000)
  • enhver forordning som skulle innføres av Quislings ministerium, måtte godkjennes av Terboven
     (Bernt Rougthvedt Med penn og pistol LBK 2010)
2.1 
i unionstiden 1537–1814
 (navn på) lovbud utferdiget av kongen og rettet til hele folket
 | jf. reskript
SITAT
  • forordningen om skolene på landet (1739) hadde bestemt at ingen under 22 år kunne bli lærer
     (Inge Eidsvåg Den gode lærer i liv og diktning LBK 2005)
3 
jus, i EU-rett
 rettsakt som (vedtatt av Unionsrådet eller Europakommisjonen og godkjent av Europaparlamentet) får lovs kraft i enkeltlandene uten å måtte vedtas der
EKSEMPEL
  • på grunn av EØS-avtalen er innholdet i en rekke forordninger blitt norsk rett