Det Norske Akademis Ordbok

forgylling

forgylling 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; forgyllingen, forgyllinger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
forgyllingen
ubestemt form flertall
forgyllinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fårjy´l:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til forgylle, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å forgylle(s)
2 
tynt gullbelegg fremkommet ved forgylling
EKSEMPEL
  • forgyllingen er slitt av
SITATER
  • en bartekopp med avslitt forgylning
     (Johan Borgen Lillelord 43 1955)
  • det skinte i forgylling og sprakte av fine farver
     (Sissel Lange-Nielsen Våren 9 1985)
  • lysspekulasjonene [inspirerte i middelalderen] optikken og dermed de glasskunster, gullsmedarbeider og forgyllinger som avhang av den
     (Trond Berg Eriksen Reisen gjennom helvete (2000) 36)
  • var trekket av silke, tro? Og var forgyllingen på bordene ekte gull?
     (Torill Thorstad Hauger Oppbrudd LBK 1991)
  • her var intet rosevindu, ingen lysende fresker, ingen trøstende forgylling
     (Terje Stigen Treskjæreren Johannes LBK 1990)
  • så tåler visst ikke rammen de nysgjerrige fingrene deres, biter av forgyllingen løsner og avslører treverket. – Jammen sa jeg gull!
     (Britt Karin Larsen Før snøen kommer LBK 2012)
UTTRYKK
forgyllingen er gått av
ordtak, nå sjelden, opprinnelig om helgenbilder, ikoner
 glansen er gått av
; (det er) ikke lenger stas (med noe)
3 
overført
 strålende, glimrende ytterside, ytre
SITAT