fonem
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; fonemet, fonemer 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
fonemet
ubestemt form flertall
fonemer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fone:´m]
ETYMOLOGI
fra fransk phonème, nydannelse til gresk phonema, grunnbetydning 'klang av stemme; ord; tale'; først brukt som vitenskapelig term av sveitseren Ferdinand de Saussure
(1857–1913)
BETYDNING OG BRUK
språkvitenskap
minste lydenhet i et ord som ved å byttes ut med en annen
lydenhet gir ordet en annen betydning
EKSEMPLER
-
skarre- og rulle-r er allofoner, ikke fonemer
-
«b» og «p» er fonemer i norsk, jf. minimale par som «bil» og «pil»
SITAT
-
noen snakker som om fonemet r er det med mest verdi i språket, tenker Guttorm når han hører de mest ekstreme vestlendingene(Marita Liabø Han liker meg LBK 2001)