Det Norske Akademis Ordbok

flanør

flanør 
substantiv
BØYNINGen; flanøren, flanører
UTTALE[flanø:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk flâneur; jf. flanere og suffikset -ør
BETYDNING OG BRUK
litterært
 person som flanerer
; elegant dagdriver
; slentrer
EKSEMPEL
  • storbylivets flanører
SITATER
  • [Balzac var] selskabsmand, kurtisør, flanør, libertiner
     (Dagbladet 1893/132 Nils Kjær)
  • flanører med likeglade miner
     (Knut Faldbakken Ormens år 13 1993)
  • det er på mange måter flanørens ånd som svever over denne boks sider
     (Elsbeth Wessel Wien 11 1999)
  • for Walter Benjamin er flanøren byens sanne elsker
     (Elsbeth Wessel Wien 16 1999)
  • i et stormagasin er det så mange kikkere, eller flanører, som går og ser seg om, uten egentlig å ha noe bestemt der å gjøre
     (Dag Solstad 16.07.41 7 2002)