Det Norske Akademis Ordbok

flanere

flanere 
verb
BØYNINGflanerte, flanert, flanering
UTTALE[flane:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk flâner, trolig fra germansk
BETYDNING OG BRUK
slentre, drive sorgløst omkring (på gaten)
EKSEMPEL
  • hun flanerer nedover gaten
SITATER
  • Carl Johan-flanerende ungdom
     (Lorentz Dietrichson Svundne Tider IV 299 1917)
  • vi foretrak og gaae og «flaner» i de forskjellige passager
     (Sophie Dedekam Dagbok og brev fra en reise til Paris i 1845 58)
  • han er blitt pensjonist… går bare og flanerer og treffer gamle kunder som han prater med
     (Bergens Tidende 1969/218/9/7)
  • et unikt bilde av byen slik den tok seg ut for en flanerende sosietetsdame
     (Elsbeth Wessel Wien 141 1999)
  • [de] flanerte … arm i arm ned Bahnhofstrasse mens frosten plettet kinnene
     (Karsten Alnæs Sabina LBK 1994)