flak - Det Norske Akademis ordbok

flak

substantiv

MODERAT BOKMÅLet; flaket, flak

genus

nøytrum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

flaket

ubestemt form flertall

flak

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[fla:k]

ETYMOLOGI

jf. svensk dialekt flak (nøytrum) 'vid flate', middelhøytysk vlak (adjektiv) 'flat'; se flakk; muligens samme ord som flak

BETYDNING OG BRUK

vidde

; flate

; flatt parti

| jf. moseflak

SITATER

sad jeg deroppe bag skavlens flak

(Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 448)
der var et flak af skalberg ude i engen

(Sigrid Undset Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis 48 1909)
nogen flaker hvit symre under hasseltuerne

(Hans E. Kinck Foraaret i Mikropolis 70 1926)

sjøfart

stor (vid) grunne

; areal av båer som ligger nær hverandre

; vid båe

sjøfart

flat del av en skipsbunn fra kjølen til slaget

dialektalt

stim av fisk (sild) som står helt oppe i vannflaten så den er synlig over vannet

SITAT

her gik jo strel og flak ind, men sjelden store ting så det var aktendes

(Sigurd Sivertsen Helmer Rise 178 1928)

bred strime