Det Norske Akademis Ordbok

fiolin

fiolin 
substantiv
BØYNINGen; fiolinen, fioliner
UTTALE[fioli:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Violine, fra italiensk violino, diminutiv av viola; jf. fiol
BETYDNING OG BRUK
musikk
 mindre, firestrenget strykeinstrument, stemt i kvintintervaller, høyest i det moderne symfoniorkester
 | jf. fele, bratsj
SITATER
  • Gewandhaus orchestret har i regelen 10–12 første violiner og omtrent ligesaamange 2e
     (Halfdan Kjerulfs dagbøker for årene 1833, 1840, 1850, 1851 242)
  • overført
     
    ei mer skal dandses efter eders violin!
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II,1 81)
     | jf. pipe
  • i Speratis orkester var der … to gode fioliner. Den ene spiltes av den senere saa berømte Johan Svendsen, den anden av Theodor Løvstad
     (Rudolf Muus Gamle Kristiania-minder 61 1923)
     | fioliner med gode utøvere
  • han stryker fiolinen varsomt med den lange buen
     (Pål Gitmark Eriksen Sort vokser LBK 2001)
  • musikken spiller, et overstadig orkester med blåsere, trompeter, fioliner
     (Susanne Agerholm Liv laga LBK 2004)
  • [han] var en djevel til å spille fiolin
     (Tore Stubberud Råtten sol LBK 2008)