farang
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; farangen, faranger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
farangen
ubestemt form flertall
faranger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fa:`raŋ]
ETYMOLOGI
trolig av norrønt farangr 'bagasje', avledet av fara; se fare; jf. også islandsk faraldr (maskulinum) og norrønt farald (nøytrum)
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
liten epidemi (især omgangssyke)
SITATER
-
farang [kom] til bygden, kastet hendes sønner paa sotteseng
-
ifølge vanlig oppfatning beskyttet brennevinet mot alle slags epidemier og faranger(Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
-
det [brøt] ut mindre faranger av meslinger og tuberkulose(Toril Brekke Gullrush LBK 2008)