fante
verb
BØYNINGfantet, fantet, fanting 
preteritum
fantet
perfektum partisipp
fantet
verbalsubstantiv
fanting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fa`ntə]
ETYMOLOGI
til fant
BETYDNING OG BRUK
mest dialektalt
fare, flakke omkring (som en fant)
SITAT
-
overførten skulde aldrig fante og kjøpe i smaaningom
UTTRYKK
fante bort
søle, kaste bort
-
han visste om at fante tiden bort med driveri, Brede Olsen
fante med
tulle, flørte med
-
[han har nok] fantet en del med en liten jente
fante seg bort
komme på ville veier
| jf. rote seg bort
-
han hadde fantet sig bort og ruinert både sig sjøl og andre
fante seg unna
unnslippe, unndra seg (ved knep og lureri)
-
alt skaldret hun farer med for å fante sig unda