Det Norske Akademis Ordbok

fanger

fanger 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; fangeren, fangere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
fangeren
ubestemt form flertall
fangere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fa`ŋ:ər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av fange med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
person som fanger (især vilt)
SITATER
  • han hadde været en smidig fanger og en lassokaster som aldrig feilet målet
     (Carl Schøyen Tre stammers møte 93 1919)
  • «Det er nok søn din, som er fangeren!»
     (Andreas Haukland Helge den unge 21 1924)
  • fangere blev sendt inn til beverdalen og inn i skogene
     (Andreas Haukland Svik og sverd 26 1926)
1.1 
som sisteledd i sammensetninger
 | jf. bondefanger, fuglefanger, hvalfanger
2 
især som siste ledd i sammensetninger
 gjenstand som fanger, oppfanger
 | jf. solfanger, fluefanger
SITAT
  • en brutal bil lå klistra til fangeren min
     (Helene Guåker Kjør! LBK 2010)
     | jf. støtfanger