Det Norske Akademis Ordbok

epigon

epigon 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; epigonen, epigoner
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
epigonen
ubestemt form flertall
epigoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[epigo:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra gresk epigonos 'etterkommer'; alminnelig i denne betydningen især gjennom romanen Die Epigonen (1836) av K.L. Immermann (1796–1840)
BETYDNING OG BRUK
1 
i bestemt form flertall
 
epigonene
 gresk mytologi
 sønnene av de syv heroer som hadde kjempet mot Theben i Boiotia, og som erobret byen ti år etter de syvs død
2 
i flertall
 
epigoner
 i antikken
 Aleksander den stores etterfølgere
3 
person som i politikk, litteratur, kunst eller vitenskap følger i en banebrytende forgjengers fotspor uten selv å skape noe egentlig nytt
 | jf. geni
EKSEMPLER
  • Wagner-epigonene tidlig på 1900-tallet
  • epigoner av Hamsun
SITATER
  • det er goldhetens fortvilelse, epigonernes verk
     (Sigrid Undset Jenny 199 1911)
  • ironisk
     
    Hitler er dyktigere enn [general] Booth, epigonen er for en gangs skyld den største
     (Aksel Sandemose Bakom står hin Onde og hoster så smått 30 1976)
     | fra artikkelen «Nazismen og Frelsesarmeen» (1934)
  • man [merker] den amerikanske påvirkning eller likhet [i Smuglere] Men Arthur Omre er derfor ingen epigon. Boken er fra først til sist hans egen
     (Aftenposten Aften 17.10.1935/5/6 Finn Halvorsen)
  • snart dukket epigonene opp [i den amerikanske jazzverdenen], unge hvithudete musikanter i studentmiljøene
     (Bjørn Stendahl og Johs Bergh Sigarett stomp 242 1991)
  • [han har blitt] latterliggjort i hovedstadsavisene som epigon og etterplaprer
     (Espen Haavardsholm Øst for Eden 136 2000)