Det Norske Akademis Ordbok

enhjørning

enhjørning 
substantiv
BØYNINGen; enhjørningen, enhjørninger
UTTALE[e:´njørniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dansk form enhjørning, av gammeldansk enhørning; første ledd en; annet ledd avledet av horn; tilsvarer norrønt einhyrningr, jf. den arkaiserende formen einhyrning; jf. også middelnedertysk einhornink; etter latin unicornis (substantivert adjektiv), gresk monokeros (adjektiv) 'som har ett horn'
BETYDNING OG BRUK
1 
folkloristikk
 hestelignende fabeldyr med et fremspringende spisst og ofte snodd horn i pannen (alminnelig i middelaldersk kunst som symbol på jomfruelig renhet, da dyret bare kunne fanges av en jomfru)
; heraldisk figur med slikt motiv
SITATER
  • på sørgelak trykkes enhjørning og ørn
     (Henrik Ibsen Digte 134 i britisk og tysk riksvåpen 1875)
  • arkaiserende
     
    indimellem de fine utskjæringer paa høisætet var hans skjoldmerke med einhyrningen og sjøliljebladene
     (Sigrid Undset Korset 267 1922)
  • enhjørningene … hører til i en annen tid vi aldri mer skal se
     (Sissel Lange-Nielsen Kjærlighetshoffet 151 1991)
2 
bibelspråk, foreldet
 neshorn eller en art vill bøffel
SITATER
  • Gud er den, som udførte dem af Ægypten; han haver megen styrke, som en eenhjørnings
     (4 Mos 23,22; eldre oversettelse; 2011: villokse)
  • frels mig af løvens mund, og bønhør (og red) mig fra eenhjørningers horn
     (Sal 22,22 eldre oversettelse; 2011: villokse)
3 
foreldet
 narhval