Det Norske Akademis Ordbok

duo

duo 
substantiv
BØYNINGen; duoen, duoer
UTTALE[du:´o]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra gammelitaliensk duo, av latin duo 'to'
BETYDNING OG BRUK
1 
musikk
 musikkstykke for to (uensartede) instrumenter, oftest uten ledsagelse
 | jf. duett, dobbeltkonsert
EKSEMPEL
  • Mozarts duo i G-dur for fiolin og bratsj
SITAT
2 
to samspillende musikere
 | jf. trio, kvartett
SITATER
  • kamerater bar kisten ut, idet duoen spilte «Largo» av Händel
     (Adresseavisen 29.03.1938/7)
  • med «Ranger'n» som første og meg som a'en ble det en praktfull duo, og vi dura i vei
     (Einar Rose Rose-boka 29 1941)
3 
to personer som utfører noe sammen
 | jf. radarpar
SITATER
  • duoen har trent godt over tid og har blant annet tre ukesamlinger på ski
     (Varden 04.12.2018/25)
  • den hvitkledde duoen har bakt lefser sammen i godt og vel 15 år
     (Bygdebladet 13.12.2018/41)