duett - Det Norske Akademis ordbok

duett

substantiv

BØYNINGen; duetten, duetter

UTTALE[due´t:]

ETYMOLOGI

fra italiensk duetto, til due 'to'; jf. duo

BETYDNING OG BRUK

musikk

(del av) musikkstykke komponert for og/eller spilt på to instrumenter

| jf. duo

SITATER

[pianistene] Count Basie og Oscar Peterson spiller duett på grammofonen

(Olav Angell Oslo ved midnatt LBK 1997)
de to fløytene lager en mystisk liten duett før de andre instrumentene etter tur hekter seg på

(Eivind Buene Enmannsorkester LBK 2010)

musikk

sang komponert for og/eller sunget av to sangere

EKSEMPEL

SITATER

[madam] Ullern og jeg synger duetter sammen, hun er meget glad i musik

(Sophie Dedekam Dagbok og brev fra en reise til Paris i 1845 25)
jf.

[Cesare Gobbis] synger duetter [med seg selv], bas og sopran med en slags fistuleren

(Halfdan Kjerulfs dagbøker for årene 1833, 1840, 1850, 1851 21)

UTTRYKK

i duett med

i samsang med

Nat King Cole svingte seg i duett med datteren

(Jan Mehlum Det annet kinn LBK 1999)