Det Norske Akademis Ordbok

dobbeltform

dobbeltform 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
BETYDNING OG BRUK
1 
grammatikk
 en(hver) av to (skrift)former av et ord når de uttrykker det samme og har samme funksjon
; parallellform
SITATER
  • på dobbeltformers tilstedeværelse i norsk er der allerede pegt av K. Brekke, Bidrag til dansk-norskens lydlære og J. Aars, Lidt om vort sprog og dets udtale … vort sprog besidder ikke så få virkelige dobbeltformer, d.e. to udtaleformer af samme ord eller ordstamme, som findes ved siden af hverandre, ikke blot under læsning, men i naturlig tale
     (Arkiv for nordisk filologi 1888/1 Aug. Western)
  • særlig er man henvist til dobbeltformer hvor det gjælder at gjøre vei for norskhet i lydform … og i bøining
     (Utredning av nogen sprogspørsmaal 16 1913)
2 
grammatikk
 en(hver) av to (normerte) skriftformer av et ord (uten hensyn til om de har forskjellig plass i et hierarkisk system som i 1917-rettskrivningen)
 | jf. hovedform, sideform
SITAT
  • det er en forutsetning fra vår side at alle dobbeltformer [i 1917-rettskrivningens system] skal være like gode, slik at ikke somme av dem skal settes i en klasse for seg og gi grunnlag for en særskilt «læreboksnormal»
     (Tilråding om ny rettskrivning 4 1935)
3 
grammatikk
 en(hver) av to hovedformer av et ord
SITAT
  • dobbeltformer er i «Regler» oftest oppført som eld – ild …; i ordlista står det oftest «el.» mellom dem
     (Ny rettskrivning 1938 Forord)