Det Norske Akademis Ordbok

distinktiv

distinktiv 
adjektiv
BØYNINGdistinktivt
UTTALE[di´stiŋktiv], [di´stiŋtiv]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk distinctif, avledet av distinct 'utskilt; tydelig', av latin distinctus; se distinkt; jf. suffikset -iv
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 karakteristisk og markant
; adskillende
; distinkt
EKSEMPEL
  • distinktiv smak, stil
2 
språkvitenskap
 betydningsskillende
EKSEMPEL
  • tonemer har distinktiv funksjon i norsk, for eksempel i substantivet «graver» og presensformen «graver»
UTTRYKK
distinktiv faktor
særtrekk, egenskap ved et fonem (f.eks. stemthet) som skiller det fra et annet fonem