Det Norske Akademis Ordbok

distinkt

distinkt 
adjektiv
UTTALE[disti´ŋkt], [disti´ŋt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin distinctus, perfektum partisipp av distinguere; jf. distingvere
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært, om tale, uttale
 klar og tydelig (slik at de enkelte lyder og stavelser i talestrømmen tydelig kan oppfattes, skilles ut)
EKSEMPLER
  • tale distinkt
  • distinkt uttale
SITATER
  • han snakket distinkt og sammenhengende
     (Karsten Alnæs Sabina LBK 1994)
  • [hun] forlangte forskudd, akkurat det uttalte hun langsomt og distinkt
     (Ola Bauer Magenta LBK 1997)
2 
litterært, i mer allmenn betydning
 klar og tydelig
; som skiller seg tydelig ut
; adskillende
EKSEMPEL
  • en distinkt lukt av forråtnelse
SITATER
  • et grovt, distinkt siksakmønster
     (Bror Hagemann Rød java LBK 1998)
  • underveis skjedde en utveksling av DNA som gjør dette folket distinkt forskjellig fra sine stamfedre og stammødre
     (Torgrim Eggen Jern LBK 2010)
  • i høyre øyekrok tegner det seg en skygge som på distinkt måte skiller seg fra den omkringliggende monotoni
     (Johan Mjønes Terminalhastighet LBK 2009)