Det Norske Akademis Ordbok

distingvere

distingvere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLdistingverte, distingvert, distingvering
preteritum
distingverte
perfektum partisipp
distingvert
verbalsubstantiv
distingvering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[distiŋve:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin distinguere 'prikke, stikke'; i denne betydningen etter engelsk distinguish oneself; se også distingvert
BETYDNING OG BRUK
nå sjelden
 skjelne, skille (mellom)
EKSEMPEL
  • distingvere mellom godt og ondt
SITATER
  • det er hovedsagelig disse haarde konsonanter, der nu distingverer imellem det danske moderspog og det dansk-norske
  • disse sosiologene nøler ikke med å distingvere mellom det friske og det syke samfunn
     (Tor Aukrust Mennesket i kulturen 34 1958)
  • selvsagt er det vanskelig å distingvere skarpt mellom gruppene
     (Aftenposten 28.07.1988/12)
foreldet
 skille ut
; utmerke
SITAT
  • Herman Wildenvey – et navn som ikke vilde distingvere noget værdipapir
     (Verdens Gang 1907/356 Nils Kjær)
refleksivt
 
distingvere seg
 skille seg ut
; utmerke seg
; distansere seg
SITATER
  • han [Arnljot Engh] ble … valgt til denne betydelige stilling [kinodirektør] fordi han hadde distingvert seg som en fremragende kraft i byens kommunale administrasjon
     (VG 10.08.1973/3)
  • journalistene i VG og Dagbladet er fostret opp i det samme universet – selv om de av forståelige grunner har behov for å distingvere seg fra «ukepressen»
     (Klassekampen 10.02.2007)
  • [Jens Bjørneboes] miljø [ser] ut til å ha utmerket seg ved en makelig dandypositur, ved å utvise en radikal likegyldighet. Slik distingverte de seg sosialt
     (Tore Rem Sin egen herre 69 2009)