distingvere
verb
MODERAT BOKMÅLdistingverte, distingvert, distingvering 
preteritum
distingverte
perfektum partisipp
distingvert
verbalsubstantiv
distingvering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[distiŋve:´rə]
ETYMOLOGI
fra latin distinguere 'prikke, stikke'; i denne betydningen etter engelsk distinguish oneself; se også distingvert
BETYDNING OG BRUK
1
nå sjelden
skjelne, skille (mellom)
EKSEMPEL
-
distingvere mellom godt og ondt
SITATER
-
det er hovedsagelig disse haarde konsonanter, der nu distingverer imellem det danske moderspog og det dansk-norske
-
disse sosiologene nøler ikke med å distingvere mellom det friske og det syke samfunn
-
selvsagt er det vanskelig å distingvere skarpt mellom gruppene(Aftenposten 28.07.1988/12)
2
foreldet
skille ut
; utmerke
SITAT
-
Herman Wildenvey – et navn som ikke vilde distingvere noget værdipapir(Verdens Gang 1907/356 Nils Kjær)
3
refleksivt
distingvere seg
skille seg ut
; utmerke seg
; distansere seg
SITATER
-
han [Arnljot Engh] ble … valgt til denne betydelige stilling [kinodirektør] fordi han hadde distingvert seg som en fremragende kraft i byens kommunale administrasjon(VG 10.08.1973/3)
-
journalistene i VG og Dagbladet er fostret opp i det samme universet – selv om de av forståelige grunner har behov for å distingvere seg fra «ukepressen»(Klassekampen 10.02.2007)
-
[Jens Bjørneboes] miljø [ser] ut til å ha utmerket seg ved en makelig dandypositur, ved å utvise en radikal likegyldighet. Slik distingverte de seg sosialt(Tore Rem Sin egen herre 69 2009)