Det Norske Akademis Ordbok

dissonans

dissonans 
substantiv
BØYNINGen; dissonansen, dissonanser
UTTALE[disona´ŋs], [disona´ns]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin dissonantia, avledet av latin dissonare; se dissonere
BETYDNING OG BRUK
1 
musikk
 spenningsfylt, mindre velklingende intervall (som krever oppløsning i en konsonans, samklang)
 | jf. disharmoni
SITATER
  • grelle harmonier og slemme dissonantser
     (Halfdan Kjerulfs dagbøker for årene 1833, 1840, 1850, 1851 195)
  • [den nye komposisjonstype] søker å rendyrke dissonansens skjønnhet i farvens og klangens tjeneste
     (Aftenposten 1931/126/4/2)
  • hva dissonansen så å si hadde slått i stykker, det skulle konsonansen lege og gjøre helt igjen
     (Amalie Christie Mennesket og musikken 218 1948)
  • Schönberg kalte sin nytenkning i musikken for dissonansens frigjøring
     (Knut Olav Åmås Ludwig Wittgenstein LBK 2000)
2 
overført
 (skurrende) mislyd
SITATER
  • [en harpelyd] der løser skjebnens grelle dissonantser
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker I 171)
  • jeg lå der kraftløs og overveldet og følte hennes villighet og hennes pågåenhet som en dissonans i vår finstemte harmoni av begjær og forventning
     (Knut Faldbakken Glahn LBK 1985)
  • et liv og et forfatterskap som ble mørkt, fullt av skjærende dissonans, voldsomme kast og stadige oppbrudd
     (Per Petterson Månen over Porten LBK 2004)