konsonans
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; konsonansen, konsonanser 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
konsonansen
ubestemt form flertall
konsonanser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kånsona´ŋs], [kånona´ns]
ETYMOLOGI
via fransk consonance, fra latin consonantia 'samklang'
BETYDNING OG BRUK
musikk
klang som øret finner tilfredsstillende (harmonisk) som
hvilepunkt, og som en dissonans kan
oppløses i
; vellydende samklang av toner
SITAT
-
hva dissonansen så å si hadde slått i stykker, det skulle konsonansen lege og gjøre helt igjen