diskontinuum - Det Norske Akademis ordbok

diskontinuum

substantiv

MODERAT BOKMÅLet; diskontinuumet, diskontinua

genus

nøytrum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

diskontinuumet

ubestemt form flertall

diskontinua

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[diskoånti:´nuum]

ETYMOLOGI

fra latin discontinuum, av dis- og continuus 'sammenhengende, kontinuerlig, uavbrutt'; jf. kontinuum

BETYDNING OG BRUK

sjelden

noe som ikke er et sammenhengende hele

| til forskjell fra kontinuum

matematikk

diskontinuitet