Det Norske Akademis Ordbok

diskontinuitet

diskontinuitet 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[diskontinuite:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Diskontinuität, av dis- og Kontinuität; se kontinuitet
BETYDNING OG BRUK
1 
mangel på kontinuitet
; avbrutthet, manglende jevn sammenheng i forløp eller forbindelse
SITATER
  • [studenten] er påvirket av trangboddhet og oppbrudd og diskontinuitet når det gjelder venner og miljø
     (Farmand 1968/39/17/1)
  • et arbeid for å sammenføye det modernes diskontinuitet
     (Karin Sveen Klassereise 30 2000)
2 
punkt hvor en matematisk funksjon er diskontinuerlig