kontinuitet
substantiv
UTTALE[kåntinuite:´t]
ETYMOLOGI
innlånt; jf. fransk continuité, tysk Kontinuität, fra latin continuitas (genitiv continuitatis), avledet av continuus 'sammenhengende, uavbrutt', av continere 'holde sammen'; jf. kontinuere
BETYDNING OG BRUK
1
ubrutt sammenheng
; glidende overgang
EKSEMPEL
-
bevare kontinuiteten
SITATER
-
[det blir ingen] kontinuitet i bibliothekets styrelsesmåde
-
erindringen er hovedredskapet for selvets kontinuitet
-
billedkraft og generalitet, kontinuitet og fokus, permanens og fleksibilitet er motsetninger som utelukker hverandre
-
feminin kjærlighet er preget av kontinuitet, mens menns [kjærlighet] er mer diskontinuerlig
2
matematikk
det at en funksjons kurve er uten brudd eller spring