diakon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; diakonen, diakoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
diakonen
ubestemt form flertall
diakoner
UTTALE[diako:´n]
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
1
religion, i den eldste kristne kirke
menighetstjener, kirkelig tjener som opprinnelig hadde
omsorgen for menighetens syke og fattige til oppgave, men som etter
hvert fikk til hovedarbeid å assistere under gudstjeneste (ved alteret)
| jf. altertjener, ministrant
2
kirkevesen, i den greske og katolske
kirke og i den engelske episkopale kirke
innehaver av en ordinasjonsgrad (og geistlig stilling)
som i rang inntar tredje plass etter biskop og prest
EKSEMPEL
-
bli viet til diakon
SITAT
-
å forsyne sognekirkene med prester, kapellaner og diakoner(Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
3
kirkevesen, i protestantiske kirkesamfunn
person som på kristent grunnlag er utdannet i sykepleie
og sosialt arbeid
; person med sykepleier- eller sosionomutdanning og teologisk
utdanning
EKSEMPEL
-
arbeide som diakon
SITATER
-
han virket i Berlin som huslærer og diakon(Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
-
[hun] ønsket at det var en psykolog [der], ikke bare en diakon(Odd Klippenvåg Ljublju LBK 2011)