ministrant
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; ministranten, ministranter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
ministranten
ubestemt form flertall
ministranter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ministra´nt]
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin ministrans (genitiv ministrantis), presens partisipp av ministrare 'betjene'
BETYDNING OG BRUK
kirkevesen, især om katolske forhold
person som har som oppgave å hjelpe presten ved messen,
gudstjenesten
SITAT
-
lørdag hadde ministrantene NM i ministrering i St. Paul kirke(Bergens Tidende 09.02.1998/36)