de facto
adverb
UTTALE[defa´kto]
ETYMOLOGI
fra latin de facto 'ut fra foreliggende kjensgjerning', sammensatt av preposisjonen de 'av, fra' og ablativ av factum 'handling, gjerning'; se faktum
BETYDNING OG BRUK
1
faktisk
; i realiteten
| til forskjell fra de jure
EKSEMPEL
-
anerkjenne en stat, en regjering de facto| som faktisk eksisterende, uten hensyn til det rettslige grunnlag
SITAT
-
stormakter som de facto om enn ikke de jure ønsker å kolonisere månen(Dagbladet 1969/178/5/1)
2
som adjektiv
faktisk
EKSEMPEL
-
en de facto våpenhvile