cenobitt
substantiv
BØYNINGen; cenobitten, cenobitter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
cenobitten
ubestemt form flertall
cenobitter
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin coenobita
BETYDNING OG BRUK
kirkevesen
munk som lever i fellesskap med andre munker, og ikke
i ensomhet (i ødemarken)
SITATER
-
forelesninger om de første munker i ørkenen i Midt-Østen, om den hellige Antonius, om cenobitene, om den hellige Basilius(Aftenposten 23.09.1960/3)
-
[de] vestlige cenobittene forente i like mål Østens askese og det aktive livet til frie arbeidere(katolsk.no 10.01.2016)