Det Norske Akademis Ordbok

byrting

byrting 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; byrtingen, byrtinger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
byrtingen
ubestemt form flertall
byrtinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[by`rtiŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt birtingr; avledet av bjartr 'klar, lysende'; se bjart; jf. suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 sjøørret
2 
dialektalt
 harr