Det Norske Akademis Ordbok

byge

byge 
substantiv
BØYNINGen; bygen, byger
UTTALE[by:`gə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nederlandsk bui (av eldre nederlandsk buie) og nedertysk bö, böje; av uviss opprinnelse; jf. også formene bye, bøye
BETYDNING OG BRUK
1 
forbigående, lokalt uvær med nedbør og/eller vind
; skur
 | jf. vindbyge, regnbyge, tordenbyge, snøbyge
SITATER
  • regn som var kommet i byger
     (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 39 1919)
  • en plaskende vinterlig byge
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 86)
  • dialektalt
     
    regn i byker
     (Sigrid Undset Ungdom 27 1910)
  • [en] klam varme i lufta som kunne tyde på en ettermiddag med byger og torden
     (Atle Næss Østre linje LBK 1994)
2 
overført
 stor mengde
EKSEMPEL
  • en byge av skjellsord
SITATER