Det Norske Akademis Ordbok

buddhisme

buddhisme 
substantiv
BØYNINGen; buddhismen
UTTALE[budi´smə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet med suffikset -isme av ærestittelen Buddha, til sanskrit, grunnbetydning 'oppvåkning'; tittel gitt til den indiske prinsen, asketen og religionsstifteren Siddhartha Gautama (ca. 565–485 f.Kr.)
BETYDNING OG BRUK
religion
 religiøst og filosofisk system som hovedsakelig har sin utbredelse i øst- og sentralasiatiske områder, springer ut av hinduismen og ble stiftet av Buddha på 400-tallet f.Kr.
; verdensreligion basert på Buddhas lære om at alt i tilværelsen dypest sett er lidelse som mennesket kun kan unnslippe gjennom forsakelse, meditasjon og åndelig oppvåkning, for slik endelig å oppnå nirvana
 | jf. theravada, mahayana
SITATER
  • Shwe Dagonpagoden, som er den helligste av alle buddhismens utallige templer og pagoder
     (Fritz Nilsen Min vei til Mandalay og andre steder 20 1982)
     | jf. pagode
  • bare de færreste forstår det dypere innholdet i buddhismen
     (Torbjørn Færøvik Buddhas barn LBK 2006)
  • jeg liker at … du både aksepterer kristendommen og buddhismen
     (Elin Rise Luremus LBK 2011)
  • buddhismen nådde Tibet på 600-tallet, over tusen år etter at Siddharta Gautama, Buddha, døde av alderdom i Nord-India
     (Erika Fatland Høyt 540 2020)