Det Norske Akademis Ordbok

brøler

brøler 
substantiv
BØYNINGen; brøleren, brølere
UTTALE[brø:`lər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av brøle med suffikset -er; i denne betydningen muligens med grunnbetydning 'noe som gir anledning til brøl av irritasjon, ergrelse e.l.'; jf. engelsk howler 'feil så graverende at den fremkaller (latter-)brøl'
BETYDNING OG BRUK
1 
person som brøler
SITAT
  • tre av revolusjonens brølere [stormet] inn med de røde luene på hodet
     (A-magasinet 16.08.1930/17 Axel Otto Normann)
1.1 
gjenstand som brøler
 | jf. sammensetningen slepebrøler
2 
veterinærfag
 ku som lider av brølesyke
3 
muntlig
 grov feil eller tabbe
EKSEMPEL
  • han hadde gjort en grammatisk brøler i eksamensoppgaven
SITATER
  • vi er moderate, og unngår dermed – ofte – de verste brølerne
     (Stig Sæterbakken Sauermugg 145 1999)
  • jeg må velge repertoaret med omhu, tenker jeg. Ingen tekniske brølere denne gang
     (Ketil Bjørnstad Damen i dalen LBK 2009)