Det Norske Akademis Ordbok

brødrung

brødrung 
substantiv
BØYNINGen; brødrungen, brødrunger
UTTALE[brø:`droŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter norrønt brǿðrungr; avledet av bróðir; se bror; jf. systrung
BETYDNING OG BRUK
arkaiserende, om middelalderforhold
 barn (vanligvis sønn) av farens bror
SITATER
  • Erlend holdt av denne brødrungen sin
     (Sigrid Undset Husfrue 50 1921)
  • Arnvid og Einar Kolbeinssøn, brødrungen hendes, satte sig hos Ingunn
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken II 74 1925)