blåke
substantiv
BØYNINGen; blåken, blåker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
blåken
ubestemt form flertall
blåker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[blå:`kə]
ETYMOLOGI
avledet av blå, grunnbetydning 'blåhet'
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
blå dis
| jf. ølrøyk
SITATER
-
høifjeldsmyrer blir staaende rustbrunt med metalskimrende blaakje
-
blåkjen svever om i åsene