Det Norske Akademis Ordbok

blunder

blunder 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; blunderen, blundere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
blunderen
ubestemt form flertall
blundere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[blø´ndər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra engelsk blunder, av uviss opprinnelse, muligens beslektet med blund og blind
BETYDNING OG BRUK
muntlig
 grov feil
; bommert
SITATER
  • plutselig blev Viviana opmerksom på at hun kanskje kunde ha begått en blunder ved å føre de to sammen
     (Stein Riverton Storhertuginnen av Speilsalen 96–97 1931)
  • han gjør den samme blunderen som hele det norske folk gjorde
     (Verdens Gang 1946/183/10/1 Hans Heiberg)
  • de rene blundere som skyldes uvitenhet
     (Aksel Sandemose Felicias bryllup 151 1961)
  • en følelse av å ha begått en blunder
     (Hans Petter Blad De nysgjerrige 38 2005)
  • man ønsker seg et nostalgisk uttrykk [i musikkinnspillingene], noe som vil oppfattes som ekte og opprinnelig. Allikevel er det få som går så langt at de dyrker rene blundere
     (Lars Elling Ved porten til stillhetens skog 59 2024)