Det Norske Akademis Ordbok

blom

blom 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; blommen, blommer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
blommen
ubestemt form flertall
blommer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[blåm:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
se blomme, blome; jf. norrønt blóm
BETYDNING OG BRUK
1 
poetisk eller dialektalt
 blomst
; blomstrende plante
 | som sisteledd i blomsternavn, jf. ballblom, bekkeblom, maiblom
SITATER
  • hun er jo selv saa favr en blom
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 35)
     | rimer på ordet om
  • hun var så frisk som blom på fjeld
     (Henrik Ibsen Digte 112 1875)
  • at tumle om som bi paa blom i vaarens vind at lege
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 18)
  • mit rum har tapeter med roset blom
     (Olaf Bull Digte 20 1909)
  • nogen smaa hvite og gule liljevekster [hadde] blom allerede
     (Sigrid Undset Kransen 216 1920)
  • og slig en voldsomt lang blôm
     (Hans E. Kinck Huldren (1925) 1)
  • bøen stod og lyste spraglet av blom
     (Hans E. Kinck Foraaret i Mikropolis 113 1926)
UTTRYKK
i blom
i blomstring
2 
dialektalt, brukt kollektivt om forskjellige arter av bregner
SITAT