blansjere
verb
BØYNINGblansjerte, blansjert, blansjering 
preteritum
blansjerte
perfektum partisipp
blansjert
verbalsubstantiv
blansjering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[blaŋʃe:´rə]
VARIANTblanchere
ETYMOLOGI
fra fransk blanchir, grunnbetydning 'vaske; hvitte';
avledet av blanc 'hvit, blank'
BETYDNING OG BRUK
matlagning
SITAT
-
de rensede østers blancheres og lægges straks i koldt vand for at holde farven