bineie verb BØYNINGbineide / bineiet, bineid / bineiet, bineiing preteritum bineide / bineiet perfektum partisipp bineid / bineiet verbalsubstantiv bineiing UTTALE[binæi´ə] ETYMOLOGI egentlig beneie; av be- og neie; formen påvirket av første ledd i binnsåle; jf. dansk benaje, fra nederlandsk benaaien (tilsvarer tysk benähen) BETYDNING OG BRUK skomakerfag sy binnsålen fast til randen (og overlæret) SITAT bindsøm ble tidligere kalt «beneiing» (Liv Hilde Boe og Ingrid Lowzow Det gamle skomakeri 98 1989)