bindaling
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; bindalingen, bindalinger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bindalingen
ubestemt form flertall
bindalinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bi`ndaliŋ]
ETYMOLOGI
avledet av stedsnavnet Bindal med
suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1
person som bor i og/eller er fra Bindal i Nordland fylke
2
SITATER
-
en liten bindaling som glir avsted
-
en torømmings bindaling som seilte der andre brøt i land og ga seg på vandring| jf. torømming