Det Norske Akademis Ordbok

bevikling

bevikling 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; beviklingen, beviklinger
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
beviklingen
ubestemt form flertall
beviklinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bevi´kliŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til bevikle, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å bevikle(s), omvikle(s)
2 
tråd eller bånd som er viklet om noe
EKSEMPEL
  • balltre med bevikling på håndtaket