Det Norske Akademis Ordbok

beundring

beundring 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[beu´ndriŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til beundre, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
det å beundre
; beundrende anerkjennelse, aktelse
SITATER
  • Lundestad … ser i stille beundring på ham
     (Henrik Ibsen De unges forbund 157 1874)
  • «ærbødig beundring for ditt pågangsmot og din styrke»
     (Tore Rem Født til frihet 133 2010)
     | fødselsdagstale fra Jens Bjørneboe til sin mor
  • den nesegruse beundringen var i ferd med å gå over til ren misunnelse
     (Sverre Knudsen Mannen som ble edru LBK 1999)