Det Norske Akademis Ordbok

besverge

besverge 
verb
BØYNINGbesvergelse
UTTALE[besvæ´rgə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av be- og sverge; etter middelnedertysk beswēren
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 sverge på
; avlegge ed på
SITATER
  • folk … loved og besvore det, at hver mand med al sin evne skulde staae paa Gudmunds ret
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 116)
  • med hånden og med munden jeg … loved og besvor
     (Henrik Ibsen Digte 145 1875)
UTTRYKK
besverge noen (til noe)
ta noen i ed (på noe)
; la noen sverge (på noe)
  • nu skal presten besværge kvinden ved forbandelsens ed
     (4 Mos 5,21 eldre oversettelse; 1930: lese opp … for)
  • nå vil jeg gå opp … og besverge ham til å holde sitt løfte
     (Terje Stigen Fyrholmen 198 1991)
2 
litterært
 mane frem eller drive ut (ånder e.l.)
SITATER
  • ve os; dette besværger ikke skyggerne
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 64 1873)
  • Gills poesi … bærer «et magisk liv», skapt av ordets og bildenes tryllekraft, i intense, ofte huggende og besvergende setninger
     (Lars Roar Langslet Når fuglen letter 126 2006)
3 
bønnfalle
; trygle
EKSEMPEL
  • be og besverge noen om noe
SITATER
  • du besvor mig for Bettys skyld at tie med det, som havde været imellem os
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 104 1877)
  • refleksivt
     
    [han hadde] raset, tigget, besværget sig til de beskedne forskud, som var nødvendige
     (Nils Kjær Samlede Skrifter III 101)
  • han besvor dem at forklare hvad dette skulde bety
     (Asta Graah Bolander Renæssancens Florens 51 1927)
  • jeg ville møte vindens rasende vetter for å besverge dem i Guds navn om å la meg i fred
     (Vera Henriksen Dronningsagaen 16 1979)