Det Norske Akademis Ordbok

berøm

berøm 
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; berømmet
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
berømmet
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[berø´m:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via svensk beröm 'ros', fra middelnedertysk berōm; verbalsubstantiv til berømme
BETYDNING OG BRUK
litterært, nå sjelden
 lovord
; berømmelse
SITATER
  • kun eet berøm – og det er dit, og nogle faaes dertil
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 321)
  • pris og berøm
     (Henrik Ibsen Gengangere 65 1881)