Det Norske Akademis Ordbok

berømmelse

berømmelse 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; berømmelsen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
berømmelsen
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[berø´m:(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til berømme, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
det å berømme(s)
SITAT
  • bifaldet, takken, berømmelsen, laurbærkronen, – alt har jeg indkasseret med fulde, glædeskælvende hænder
     (Henrik Ibsen Rosmersholm 39 1886)
2 
det å være berømt
; ry
; navnkundighet
EKSEMPLER
  • høste ære og berømmelse
  • hige etter berømmelse
SITATER
  • den av datidens ivrige skiløpere som skulle oppnå størst berømmelse var … Fridtjof Nansen
     (Oslo-marka II 102 1952)
  • Piccolo Teatro [var] Italias uomstridt mest kjente scene; og berømmelsen ble utvidet og grunnfestet gjennom en rekke verdensomfattende turneer
     (Jens Bjørneboe Om teater 263 1978)
  • jeg var ung den gangen, og tålte saktens en slik berømmelse vel så godt som noen annen
     (Stig Sæterbakken Sauermugg 107 1999)