berømmelse
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; berømmelsen 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
berømmelsen
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[berø´m:(ə)lsə]
BETYDNING OG BRUK
1
det å berømme(s)
SITAT
-
bifaldet, takken, berømmelsen, laurbærkronen, – alt har jeg indkasseret med fulde, glædeskælvende hænder
2
det å være berømt
; ry
; navnkundighet
EKSEMPLER
-
høste ære og berømmelse
-
hige etter berømmelse
SITATER
-
den av datidens ivrige skiløpere som skulle oppnå størst berømmelse var … Fridtjof Nansen
-
Piccolo Teatro [var] Italias uomstridt mest kjente scene; og berømmelsen ble utvidet og grunnfestet gjennom en rekke verdensomfattende turneer
-
jeg var ung den gangen, og tålte saktens en slik berømmelse vel så godt som noen annen