Det Norske Akademis Ordbok

benådelse

benådelse 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; benådelsen, benådelser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
benådelsen
ubestemt form flertall
benådelser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[benå:´d(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til benåde, avledet med suffikset -else; jf. benådning
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært, sjelden
 det å være benådet
SITATER
  • vil du [Irene] så følge mig [Rubek], du min benådelses brud
     (Henrik Ibsen Når vi døde vågner 201 1899)
  • vårt folk har … fått en særskilt sangens benådelse gjennem vår norske salme – og salmetoneskatt, gjennem kristenfolkets fine åndelige sangkunst
     (Aftenposten 31.10.1931/4)
2 
sjelden
 benådning
SITAT
  • full benådelse for dem alle, slik at de kan vende hjem igjen til sine kjære
     (Romerikes Blad 27.10.2014/39)