beleiring - Det Norske Akademis ordbok

beleiring

substantiv

MODERAT BOKMÅLen

genus

maskulinum (femininum)

ubestemt artikkel

FULL BOKMÅLSNORM

ETYMOLOGI

verbalsubstantiv til beleire, avledet med suffikset -ing

BETYDNING OG BRUK

det å beleire eller være beleiret

SITATER

Karl den 12te nødsagedes til at ophæve belejringen af Frederikssteen

(M. Birkeland og P.A. Munch Anna Colbjörnsdatters, Cort Adelers og Peder Tordenskjolds Biographier 51 1854)
tyrkernes beleiring av Wien

(Irma Gram Dronning Christina av Sverige 202 1924)
overført, med besjeling

i en hel uke, syv uendelige, trøstesløse dager og netter, fortsetter uværet sin beleiring

(Trygve Hjorth-Johansen Med Mørefiskere til Grønland 38 1925)
forsyningen av vann og mat ville holde til et års beleiring

(Thorvald Steen Konstantinopel 120 1999)